Maya er 11 år. Hun har allerede jobbet i tre år. Hver dag selger hun kort og vifter. Fra klokken åtte om morgenen til halv seks om ettermiddagen jobber den lille jenta. Mens norske barn lærer å lese jobber den lille jenta for å bidra med mat til familien.

Tekst og foto: Rita Børke

YANGON, MYANMAR: Første gang jeg møtte Maya var jeg på jobbreise. Hun stod smilende på Bogyoke Aung San Market og ville selge meg en vifte. Det var noe ved den lille jenta. Hun hadde dette noe, litt udefinerbare ved seg, som ikke alle har.

En sjarm, et glimt av visdom, en styrke som gjorde at jeg umiddelbart ønsket å vite mer om henne.

Hun pratet en del engelsk, og kunne stolt fortelle at hun hadde lært det selv. Gjennom å prate med turistene på markedet tilegnet hun seg stadig nye ord.

Jeg tenkte stadig på lille Maya som i en alder av 11 år hadde et ansvar og en hverdag så utrolig fjernt fra det de fleste barn i Norge opplever.

Kan ikke skrive

Tre måneder senere er jeg på nytt i Yangon med min samboer, og bestemmer meg for at jeg vil prøve å møte Maya igjen.

På Bogyoke Aung San Market yrer det som vanlig av folkeliv. Jeg forteller en dame som selger vifter ved inngangen at jeg leter etter en lite jente som selger kort og vifter.

Etter kort tid kommer en annen liten jente bort til meg, og ber meg bli med. Der står Maya, ivrig gestikulerende med en potensiell kunde. Hun er lett og kjenne igjen. Smilende og kvikk. Sjarmen og styrken ligger tynt utenpå henne. Venninnen heter Lapiwin. Jeg vet ikke akkurat hvordan verken Maya eller Lapiwin skrives. Ingen av dem kan fortelle det. De kan ikke skrive og ikke lese. Lapiwin er 13 år og har jobbet på markedet i to år. Jentene tar meg med til en kaffebar. Jeg lar dem bestille det de har lyst på. Begge tar en milkshake. Maya starter å fortelle:

Vi trenger penger til familien. Jeg har tre søsken og mor. Ingen pappa. Lapiwin har fem brødre, mor og far. På en god dag tjener vi 8-9000 kyat. På en dårlig dag kanskje bare 5000 kyat. Da har vi ikke råd til mat. Vi vil gjerne gå på skole. Lære oss å skrive og lese. Men det har vi ikke råd til, forteller Maya nøkternt.

Maks ti dollar

1000 kyat er ca 1 dollar. På en god dag tjener disse jentene i underkant av 10 dollar. Prisen de betaler er et liv som analfabeter. Uten mulighet for å forbedre sin egen livssituasjon.

Mammahjertet kjennes tungt i brystet. Tenk om dette var livet til våre barn? Hva om din 11 åring måtte jobbe over åtte timer hver dag, alene på et stort marked, for at familien skulle få mat? Jeg blir påminnet hvor fantastisk heldig jeg er som bor i Norge og hvor små mine bekymringer egentlig er.

Ingen drømmer

Jeg spør hva jentenes drømmer er.

Vi vil bare selge våre varer her på markedet. Her er det mange venner. Kjæreste vil vi aldri ha. Det blir bare bråk med kjærester, sier Lapiwin og Maya samtykker nikkende med et blikk som tilsier at hun har opplevd mer enn hun burde i sitt elleve år gamle liv.

Jeg betaler milkshaken og spør om de vil ha noe mer. De takker nei. Jeg tar noen bilder før jeg sier adjø. Jentene går ut i markedet for å selge nye kort og nye vifter.Jeg går stille fra markedet. Tankene blir igjen hos barnearbeiderne Maya på elleve og Lapiwin på tretten.