– Brimiland, en drøm, en visjon og et samarbeid mellom gode mennesker oppe i fjellet.

Skinke fra frittgående gris, ”skråppå-tå ost”, rakfisk og egenystede oster. Smaker som ikke bare pirrer, men invaderer smaksløkene. En reise i Brimiland er kultur og matnytelse med alle sansene.

TEKST: RITA BØRKE

FOTO: RUNE PEDERSEN

VÅGÅ/LOM: I Brimiland har Arne Brimi bygd opp sitt matparadis. Selv dialekten på dette naturskjønne stedet tilsier identitet og tilhørighet. Her har flere ildsjeler klart å etablere driveverdige steder hvor folk fra hele Norge kommer for å senke skuldrene, føle på roen og nyte. Her er det himmelske smaker i fokus.

Det hele starter på kvelden torsdag eller fredag når du ankommer. Da serveres det lekre smaker på Brimistugu.

Gjester som har valgt en norsk fjellhelg fremfor europeisk storby kan nyte av ekte norsk kultur. Inne er det fyr på peisen, varm hjemmelaget gløgg i glasset og et dekket koldtbord som frister med tradisjonell og hjemmelaget norsk mat.

– Mangfold og identitet er viktig. Det er mennesket og naturen som skaper nordmenn og våre måltider. Jeg mener det er viktig å bevare det norske måltidet, sier Arne Brimi.

Det er ikke fritt for at magen begynner å rumle, og vi kan nesten ikke vente. Glemt er lavkarbo, slanking, fettfritt og grove knekkebrød uten smør. Her bugner det over med rakfisk, rull, gravet rein, pølser og kjøttkaker, einerrøkt laks og eggerøre laget på egg og ikke pulver.

Bondens Marked

Eneste ulempen med så mye deilig mat er at magen blir mett før øyet. Matgildet varer dessuten ikke bare en dag, men to eller tre avhengig av når du tar turen til Brimiland. Lørdagen er det klart for låvelunsj hos Ola Tangvik og Hans Brimi. Etter opptreden i NRK og flere reportasjer i ulike ukeblader er det helt naturlig å være på fornavn med disse kreative gründerne. Med iver, kunnskap, entusiasme og nevenyttighet har gutta fått god drift på Brimi Setra.

De reiser også rundt og tilbyr sine produkter til Bondens Marked. Her ystes det ost, serveres mat og selges ribbe med unik fjellsmak. Smakene forlystet ganen på lunsjen som ble servert i låven. Ost, skinke og rakfisk var i fokus.

Skråppå-tå ost

Noen av rakfiskene var mer vellagret og sterkere, andre mildere og bedre tilpasset sarte ganer uten erfaring med denne tradisjonelle norske fiskedelikatessen. For ikke å glemme ”skråppå-tå ost” eller raclette som det også kalles. Med forklarende ord og historier fra Arne Brimi ble det en lunsjopplevelse som vil minnes.

– Vi har som målsetting at folk skal få en totalopplevelse når de besøker oss. Vi skaper maten med utgangspunkt i den norske kulturen som vi representerer. Min drivkraft er ikke nødvendigvis interessen for mat, men interessen for å glede andre, sier Arne Brimi og snakker engasjert om tiden på Kokkelandslaget, om hvordan han har bygd opp Brimiland, om hvor viktig det er å tenke regionalt også i matveien og hvor viktig det er å dyrke og utvikle spisskompetanse også i matveien.

Selv om maten er i fokus har Brimiland mye annet å by på. Her er det klatrepark, fiskevann og fantastiske turområder. Det kan trenges. Med så mye mat og fristelser er det ikke fritt for at kroppen trenger litt bevegelse for å holde tritt.

Vienvang

Lørdagskvelden er det klart for selveste Vienvang. Arne Brimis eget gourmested. Her har han bygd opp et spisested med smaker av ypperste klasse. Veien opp må tas til fots. Etter 600 meter med fakler møter Arne Brimi deg med et håndtrykk, smil og et ekte velkommen. Med en slags tapas på norsk som start, føler matentusiastene at de er med på en gourmetorgie. Fisk, rein, ostekremer, rogn, leverpostei. Det høres ordinært ut, men smakene er langt fra ordinære.

Det hele er nøye sammensatt så alt utfyller hverandre og spisser opplevelsen til ytterste nivå. Det er så man tenker at dette klarer de ikke toppe. Helt til du får første hovedrett, kveita. Det var ikke slik den ihjelkokte kveita på en veikro i sommer smakte. Denne er perfekt tilbredt, og ordet mett forsvinner fra vokabularet vårt. Vi vil ha mer.Og mer kommer. En rype mør og smakfull som invaderer munnhulene. Alt akkompagneres av Arne Brimi som tusler rundt bordene og prater og forteller små historier. Om kjerring og unger og annet han er opptatt av. Her er det både humor og snert.

– Jeg kunne aldri drevet slik jeg gjør uten støtten fra kona. Jeg blir lett begeistret. Bare det å komme opp til Brimiland gjør meg begeistret. Jeg blir inspirert av bygda, Norge og verden, sier matmesteren og fortsetter ivrig: – Det er viktig å kunne sette ord på smaker. Det å kjenne på hva et bær smaker er en berikelse i seg selv. Kjenner dere smaken av fjellet, spør Brimi med et smil om munnen.

Smaker i fleng

Stedet har en stor samling med viner, og her får man passende vinpakker til det som serveres. Før desserten er det ost. Her kommer de ikke på en tallerken. Her går du ærbødig inn i osterommet og får øye på et sekstitalls oster, hver med sin smak og sin historie. Som avslutning kommer dessertbordet. Du trodde kanskje det ikke var plass til mer. Det var før du så de små dessertskålene, kakene, gratinerte bærene og alle de andre søte delikatessene som fylte bordet. Andektig måtte vi til slutt innse at det rett og slett var fylt opp med smaker.

Mette og fornøyde bestemte vi oss for å gå tilbake til Brimi Stugu. Med månen som følgesvenn måtte vi ærbødig innrømme at dette var nok det beste måltidet vi noen gang hadde fortært. Selv restauranter i London, Paris og Berlin med stjerner i Michelin måtte vike.

Dette var ekte, nært og tydelig laget med sjel og kjærlighet.